Author Description

Så, hva kan vi si om psyken? Vitenskapelig sett, bare dette, det som kan observeres. Selvfølgelig, som eksemplet fra Copernicus viser, er observasjon i seg selv ikke en garanti for at det vi ser er det vi ser. Men i tilfelle av psyken er det bare det motsatte av tilfellet med Copernicus. Fordi observasjonen av så langt ser ingenting! Inntil kosmiske reiser vitenskapelig prosedyre basert på observasjonen, som er den betingelse sin qua non for den sanne vitenskapen, kunne ikke akseptere beregningene til Copernicus. Selv om de matematisk sett så riktige og sannsynlige ut. Med andre ord, Copernicus, 400 år før observasjonen fra det kosmiske romets synspunkt, ga matematiske argumenter for at observasjonen fra jordoverflaten var feil. Min rolle i historien om psykeutforskningen er det motsatte av rollen som Copernicus spilte i utforskningen av kosmos. Copernicus med matematiske argumenter beviste nemlig at beskrivelsen av observasjonen av solbevegelsen på himmelen bare var en forkledning av sannheten. Og feilen ved den falske observasjonen besto i et galt synspunkt på observasjonen av solbevegelsen. Jeg prøver på sin side med logikk, biologi, fysikk, kjemi og evolusjonære argumenter å bevise at beskrivelsen av den gjeldende psyken basert på ingen observasjon, også bare er en forkledning av sannheten. En forkledning som er den samme oppfunnet som den var før Copernicus. En ting hopper imidlertid til øynene. Mennesker for 2000, 1000 og 400 år siden så ut til å være bedre tenkere enn mennesker i dag! Hvorfor? Disse eldgamle menneskene, selv om de har feil i beskrivelsen av solbevegelsen, blir unnskyldt av argumentet om observasjonen til deres fordel. Mennesker fra det 20. århundre tror igjen på en beskrivelse av psyken basert på argumentet om ingen observasjon... Min rolle i dette vendepunktet for psykeutforskningen er å stoppe epoken med beskrivelser av psyken basert på ingen observasjon. For å gjøre denne observasjonen mulig måtte jeg søke etter en mulighet til å observer